God reise, kjære stjernemann

På en dag som denne - dagen derpå over alle dager derpå - dagen etter at du, David Bowie vendte tilbake til stjernene, er det vanskelig å finne ord. Men nå mens vi sitter og hører gjennom den utrolige katalogen du la igjen til oss, så kommer ordene - gjennom musikken. Og tårene. Det streifet meg ikke da jeg la meg i går at jeg skulle våkne opp og begynne å grine fordi en popstjerne hadde forlatt oss og inntatt en plass på den store stjernehimmelen.

Men du, Bowie, har vært en sånn viktig del av livet mitt, helt siden jeg var 14 år gammel og hørte Fantastic Voyage for første gang. Jeg så deg på Nya Ullevi da jeg var 17 år - og selv om du var så langt unna at jeg måtte bruke kikkert - så kan jeg ennå gjenskape frysningen gjennom hele kroppen da jeg skjønte at du var virkelig - og at du sto der nede på scenen. At vi faktisk var på samme planet.

Jeg skal ikke plage deg så mye mer nå, du har sikkert nettopp falt ned på en annen klode og er i gang med å utforske livet der. Hva vet jeg - kanskje det er Mars denne gangen? Tipper edderkoppene er glad for at du kommer!

Det jeg tenkte jeg skulle gjøre var å legge ut et par sider fra min lille tegneserienovelle med det temmelig passende navnet "A Star is Dead" fra boka "Jeg, Tor Ærlig". Som litt lesestoff på reisen bare.

Ha det bra romgutt!